Stikkordarkiv: Paulus

En annen Jesus?

Det finnes nok av skriftsteder som gjør at jeg stadig blir mer skeptisk til Paulus, selv om det røsker opp i mye av det jeg har trodd på og slukt som sannhet i årevis. Jeg kommer derfor til å lufte noen av disse skriftstedene i dette innlegget.

Guds Sønn gjorde det meget klart at det ville dukke opp falske kristuser (Matt 24:24). De kunne dukke opp i ørkenen eller «i de innerste rommene» (Matt 24:26). Han slo også fast hvordan Hans gjenkomst skulle arte seg, og henviste til Daniels profeti om Menneskesønnens gjenkomst (Dan 7). Dette utelukker ALLE fysiske åpenbaringer her nede på jorden. Jeg kan ikke understreke dette nok. Herren vil ikke manifestere seg fysisk nede på jorden, for Hans gjenkomst skal være slik Han forlot verden (Apg 1:11) og alle skal se det. Hans gjenkomst vil ikke foregå i de indre gemakker der ingen kan se Ham.

Hvis Paulus hadde konferert med apostlene i Jerusalem, noe han ikke gjorde (Gal 1:12), ville han kanskje ha kjent til profetien i Matt 24, og dermed vært litt mer kritisk etter at han støtte på (og ble blindet av) entiteten han møtte i ødemarken utenfor Damaskus – den som utga seg for å være Jesus.

Matt 24:24-27 «Hvis da noen sier til dere: «Se, her er Kristus!» eller: «Der!» så tro det ikke. For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte – om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: «Se, Han er i ørkenen!» da gå ikke ut dit. Eller: «Se, Han er i de innerste rommene!» så tro det ikke. For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være»

Veien til Damaskus er ødemark og ørkenlandskap. Det var der Paulus (Saul) møtte Jesus, ikke i et syn (fordi det var flere vitner):

Apg 9:3-5 «Mens han var på denne reisen og nærmet seg Damaskus, skinte plutselig et lys fra Himmelen rundt ham. Da falt han til jorden og hørte en stemme som sa til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?» Og han sa: «Hvem er Du, Herre?» Da sa Herren: «Jeg er Jesus, Han som du forfølger. Det blir hardt for deg å stampe mot broddene»

Paulus satt i fengsel da Herren plutselig sto hos ham. Var dette de innerste rommene Guds Sønn advarte mot?

Apg 23:11 «Men natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om Meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Rom»

Jeg påstår ikke at dette IKKE var Guds Sønn, men jeg kan ikke unngå å se parallellene mellom Matt 24 og de beskrivelsene vi har av Sauls møte med Jesus i Apostlenes gjerninger. Det kan godt hende Paulus lærte bort sitt evangelium om Jesus i god tro, men jeg mener læren hans skurrer såpass at det bør ettergås i sømmene.

Vi ser også at demonutdrivelser som ble utført av «den Jesus som Paulus forkynner», ikke var vellykket; det fikk faktisk fatale følger:

Apg 19:13 «Noen av de omreisende jødiske demonutdriverne begynte da selv å påkalle Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder. De sa: «Vi driver dere ut ved den Jesus som Paulus forkynner»

Glupske ulver

Jeg har i et par innlegg satt spørsmålstegn ved hvem Paulus egentlig var, om han var en falsk apostel og om hans lære er et annet evangelium enn det Yeshua og de tolv apostlene lærte. Her er nok et resonnement.

Herren advarte mot falske profeter og utpekte dem som ulver i fåreklær:

Matt 7:15 «Vokt dere for de falske profeter, de som kommer til dere i fåreklær, men som innvendig er rovlystne ulver»

Vi finner igjen dette metaforet i GT, der Jakob beskrev sin sønn Benjamin og hans stamme som en glupsk ulv:

1Mos 49:27 «Benjamin er en glupsk ulv. Om morgenen eter han byttet, om kvelden deler han ut sitt rov»

I den sammenheng er det interessant at Paulus skriver at han er av Benjamins stamme (jf. Fil 3:5):

Rom 11:1 «Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams slekt, av Benjamins stamme»

Antyder Herren at det vil komme falske profeter ut av Benjamins stamme, og at Paulus er en av disse?

Se også:

Hva slags evangelium forkynte Paulus?

Ved å sammenligne Jakobs brev og Galaterbrevet, kommer vi kanskje litt på vei. Det strides om hva som fører til rettferdiggjørelse. Tro alene eller tro etterfulgt av gjerninger.

Paulus skriver i Gal 2,16:

«Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort (gr. dikaioutai) av lovgjerninger (gr. ergon nomou), men bare ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir ikke noe menneske rettferdiggjort.»

Jakob skriver det motsatte i Jak 2,24:

«Dere ser da at et menneske blir rettferdiggjort (gr. dikaioutai) av gjerninger (gr. ergon), og ikke bare av tro.»

Gjerningene Jakob skriver om er lovgjerninger (altså De ti bud). Poenget hans er at det ikke nytter å oppfylle et bud dersom du samtidig bryter de andre budene (Jak 2:10-11). Selv demonene tror Gud er Én (det første budet), men lyver så det renner. De bryter dermed loven og er ikke rettferdiggjort – selv om de tror.

Se også:

Hvem var egentlig Paulus?

Paulus skriver i en rekke av sine epistler/brev, at han er en apostel: Rom 1:1, 1:5, 11:13; 1Kor 1:1, 1Kor 9:1-2, 1Kor 9:5, 1Kor 15:9; 2Kor 1:1; Gal 1:1; Ef 1:1; Col 1:1; 1Tim 1:1; 2Tim 1:1; Tit 1:1.

Kriteriet for å være en apostel, er at vedkommende må ha fulgt Herren Jesus og de andre apostlene mens Han gikk blant oss, helt til dåpen, og må ha bevitnet oppstandelsen (Apg 1:21-22). Paulus oppfyller ingen av disse kravene.

Matt 10:2-4 – «Dette er navnene på de tolv apostlene: Først Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, Filip og Bartolomeus, Tomas og tolleren Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Lebbeus, som hadde etternavnet Taddeus, Simon, kanaaneeren, og Judas Iskariot, som også forrådte Ham.»

1) Simon Peter
2) Andreas
3) Jakob, sønn av Sebedeus
4) Johannes
5) Filip
6) Bartolomeus
7) Tomas
8) Matteus
9) Jakob, sønn av Alfeus
10) Lebbeus Taddeus
11) Simon
12) Judas Iskariot > Mattias

Judas Iskariot ble erstattet etter loddtrekning, hvor Mattias ble utnevnt som den tolvte apostelen (Apg 1:23-26).

I Åp 21:14 leser vi at Lammet har 12 apostler, og at Det nye Jerusalem har tolv grunnsteiner hvor navnene på de tolv står skrevet; men hvor er det blitt av den trettende i rekken – Paulus?

Se også:

Teateret i Efesos

Apg 19:30-35

30 Og da Paulus ville gå inn til folket, lot ikke disiplene ham få lov.

31 Noen av tjenestemennene fra Asia, som var hans venner, sendte da bud til ham og ba ham om at han ikke måtte prøve å gå inn i teateret.

32 De ropte i munnen på hverandre. For forsamlingen var i full forvirring, og de fleste av dem visste ikke hvorfor de var kommet sammen.

33 Og de dro Aleksander ut av folkemengden, og jødene skjøv ham fram. Og Aleksander gjorde tegn med hånden om at han ønsket å holde sin forsvarstale for folket.

34 Men da de fant ut at han var jøde, lød det som med én røst fra dem alle i omkring to timer: «Stor er efesernes Artemis!»

35 Og da byskriveren hadde beroliget folkemengden, sa han: «Menn fra Efesos, hvilket menneske er det som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store gudinnen Artemis, og for bildet som falt ned fra Zevs?

For vi er også Hans slekt

Apg 17:28 «For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til, slik også noen av deres egne diktere har sagt: ‘For vi er også Hans slekt.'»

Dikteren som Paulus viser til er antageligvis den greske poeten Aratus, og sitatet er tatt fra et av hans verker, Phaenomena. Dette verket omhandler ikke Herren Gud og Jesus Kristus, men den hellenske guden Zevs. Dette viser oss nødvendigvis ikke at Paulus mener at Zevs er Gud, eller vice versa, men at det kan være hensiktsmessig å fortelle andre om Jesus med utgangspunkt i deres egen tro, selv om deres gud ikke kan sammenlignes med Herren Gud (yhwh). Paulus brukte Zevs som utgangspunkt for å bekjentgjøre den levende Gud for det atenske folk:

Apg 17:22-23«Da stod Paulus fram midt på Areopagos og sa: ‘Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting er meget religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg også et alter med denne innskriften: Til en ukjent gud. Én som dere altså tilber uten å kjenne, Ham forkynner jeg dere.'»

Med utgangspunkt i Aratus dikt oppfordrer Paulus grekerne til å glemme avgudene:

Apg 17:29«Siden vi altså er Guds slekt, burde vi ikke tenke at Guddommen er lik gull eller sølv eller stein, noe som er formet av menneskets kunst og påfunn.»

Dette burde vel stå som et eksempel når vi for eksempel forkynner om Jesus for muslimer, nemlig at vi kan bruke Allah som utgangspunkt; at vi kan dra nytte av at de allerede har anlagt et trosgrunnlag, og at de har en religion. Selv om Allah er en avgud, vil man kunne bruke dette på lik linje som da Paulus brukte Zevs til å omvende folk. Dette er nok en mer nestekjærlig måte å falsifisere muslimenes nåværende tro på, enn det å si at guden de tror på ikke eksisterer i utgangspunktet.

Tro, håp og kjærlighet

1Kor 13:13 «Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten.»

Hva mente Paulus med dette, er det ikke troen som er viktigst og størst av alt? Jesus sa at om vi vil ha evig liv, må vi holde budene:

Matt 19:16-17«Se, det kom en og sa til Ham: «Gode Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» Da sa Han til ham: «Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én – Gud. Men hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!«

Vi elsker Gud når vi holder Hans bud:

Joh 14:21«Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg. Og den som elsker Meg, skal bli elsket av Min Far, og Jeg skal elske ham og åpenbare Meg for ham.»

Rom 2:2-8«Han skal gi enhver etter hans gjerninger: Han gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet.»

Gal 5:6«For i Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller mangel på omskjærelse noe, men bare tro som er virksom ved kjærlighet.«

Vi blir rettferdiggjort ved tro uten lovgjerninger (Rom 3:28), men samtidig er troen død uten gjerninger (Jak 2:20). Hvilke gjerninger kan det være snakk om? Er ikke dette en motsigelse?

Den som sier «Herre, Herre» (tror), men som blir avvist av Herren på grunn av dårlige gjerninger (lovløshet, lovbrudd), blir her målt på sine frukter. Det er altså de gode fruktene (gjerningene), som kommer i kjølvannet av troen, som gjør troen levende og som fører til evig liv. Det finnes derfor ikke noe som heter at «troen alene frelser». Når vi faller i fristelse til å synde, gir Gud oss nåde. Dersom tro alene førte til evig liv, ville det ikke vært nødvendig med nåde, og Jesu offerdød ville vært meningsløs.

Den som tror at troen alene frelser, og som av den grunn ikke gjør Guds vilje, vil ikke få kjenne Hans nåde. For disse er det ikke lenger noe offer for synder:

Hebr 10:26 «For dersom vi synder med vilje etter at vi har fått erkjennelse av sannheten [kommet til tro], da gis det ikke lenger noe offer for synder.»

Det er kun tro og bønn om nåde som renvasker oss for våre synder. Det nytter ikke å gjøre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort. Hvis vi faller i synd og tror at gode gjerninger vil rette opp dette, tror vi feil:

Ef 2:8«For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave»

Hva mener så Paulus med at kjærligheten er større enn troen? Kanskje at det er en større oppgave å gjøre gode gjerninger enn det er å tro? Vi har allerede troen og har fått nådegaven uten å måtte streve – Jesus gjorde jobben for oss! Men for at vi skal gjøre oss fortjent til å beholde frelsen og håpet om det evige livet, kan vi ikke unnlate å gjøre Guds vilje. Det å gjøre Guds vilje er vår kjærlighet til Gud og til mennesker. Dette er vår store oppgave.